De siste årene er for eksempel dypstabilisering kommet mer i vinden. Vegdirektoratet har tatt opp tråden, og har jobbet med å lage en veileder i forsterkning av veier.
– En arbeidsgruppe sammensatt av blant annet folk fra Vegvesenets divisjon drift og vedlikehold og Trøndelag fylke har jobbet med veilederen, forteller Jostein Aksnes i Vegdirektoratet til Veier24.
Veilederen tar for seg planlegging av forsterkningstiltak, hvordan man kan nyttiggjøre seg eksisterende data og kunnskap om veien det gjelder, og aktuelle undersøkelser som bør gjøres. Og ikke minst: Hvilke tiltak som kan egne seg, og hvordan de bør utføres.
Veilederen er nå publisert på Vegvesenets nettsider: Den kommer i første omgang som pdf, og skal etter hvert digitaliseres.
Nye Veier-sjefen: – I dag kunne jeg ikke gjort jobben med den masteroppgaven
Sett diagnosen først
– Det er viktig å sette en diagnose før behandling starter. Det er poenget med å gjennomføre målinger og bruke tilgjengelige opplysninger: Å finne fram til årsaken til at veien ikke har forventet dekkelevetid, sier Aksnes.
I en egen del i veilederen er det listet opp 20 forskjellige forsterkningsmetoder som er aktuelle å bruke. Så må det dimensjoneres riktig.
– Og vi har med et fyldig kapittel om drenering, det er alltid viktig, og må være på plass før alt annet. Her har vi beskrevet betydning av dreneringen, innført klassifisering av drenering, for å gjøre det enklere å bruke riktige tiltak, forteller Aksnes.
– Forsterkning er kanskje noe av det vanskeligste en veiteknolog driver med, sier han.
– Her er det som regel magre budsjetter. Poenget er å forsterke nok der det er behov, og se på hele strekningen. Noen ganger bør du se på differensierte tiltak, slik at hele planen gir en enhetlig standard langs hele strekningen, sier Aksnes.
– Målet bør være å oppnå en vei som har dekkelevetid slik som tilstøtende vei har, og som tilsvarer ny vei.
Han håper at veilederen blir tatt godt imot og vil være til hjelp.
– Den kan være godt egnet for kommuner, tror han.
Hva kan gjøres?
Litt om de aktuelle tiltakene som er beskrevet i veilederen: Drenering er viktig i denne sammenhengen, og skifting av stikkrenner likeså. Metoden som er mest vanlig på riksveier, altså oppretting/fresing og nytt dekke, er beskrevet, det samme gjelder forskjellige bærelag samt knusefresing og utkiling.
– Armering med stålnett og plastnett kan være aktuelt på bløt og dårlig grunn. Vei på myr har vi også beskrevet. Her er det viktig å forstyrre myra minst mulig, og lette masser og/eller armering kan være aktuelt. Og hvis du har tid: Å legge ut en forbelastning, så du får tatt ut setningene før du bygger vei. Vi har også tatt med litt om grunnerverv. Det er ofte behov for det, sier Aksnes.
Når passer dypstabilisering?
– Som eksempel på å velge medisin ut fra problemet så kan jeg si litt om dypstabilisering. Metoden er godt egnet på veier med dårlig bærelag. På 1970- og 1980-tallet ble det brukt mye naturgrus. Etter noen tiår blir den nedknust, det blir mye finstoff og kanskje telefarlig, og dekket krakelerer. Da er dypstabilisering en god metode, som også innebærer en fordel til: Du slipper å miste bredde på veien ved å bygge i høyden, forteller Aksnes.
– Dypstabilisering bør derimot ikke brukes hvis du har tynn overbygning på eksisterende veg og dårlige masser under. Da trengs det tykkere overbygning, så du ikke bare får stabilisert bærelaget på 20-25 centimeter og dekket oppå dårlig grunn. Du må ha kunnskap om veien som må forsterkes, og regne ut at total bæreevne blir tilstrekkelig, sier han.
Ingen havner ledige til havvind – brukes til olje og gass
