At folk skal føle seg ivaretatt og inkludert har alltid opptatt meg, både som privatperson og som leder. Det skulle forresten bare mangle at vi som har vårt daglige virke i en etat som har tre sentrale verdier som skal kjennetegne vårt arbeid: Profesjonell, framtidsrettet og inkluderende. Det er et perspektiv jeg synes det er verdt ta med selv nå som vi står midt oppe i stor endringer og kommer til å gjøre det en god stund fremover.
I rapporter, utvalgsutredninger og Stortingsmeldinger er budskapet det samme:
Dersom ikke en større del av befolkningen kommer i produktivt arbeid vil framtiden for velferdsstaten bli dyster og levestandarden for den enkelte få et kraftig skudd for baugen.
Det skal lønne seg å jobbe, – det er den konkrete hensikten med velferdspolitikken norske politikere har hatt som rettesnor i årevis. Samtidig skal mennesker som er for syke til å jobbe sikres en anstendig inntekt og et verdig liv gjennom offentlige ordninger.
Viktigheten av at flere får ta del i arbeidslivet blir stadig poengtert. Hver femte nordmann mellom 20 og 66 år står utenfor arbeidslivet. Blant de med funksjonshemninger har bare fire av ti en fot innenfor. Problemet med at flere av oss blir pensjonister og trygdemottakere, er at forholdet mellom de som er i inntektsgivende arbeid og at de som ikke er det, forrykkes i de «uproduktives» favør.
Den største utfordringen er likevel at stadig flere unge mennesker faller utenfor arbeidslivet. Antall uføre har steget med 10 prosent de siste fem årene, men økningen er størst for aldersgruppene fra 25-29 og 35-39. I tillegg ser vi at for mange unge dropper ut av skolen uten at de har en jobb som kan hindre dem å ende i ledighetens skyggedal.
Offentlige ressurser – oljepengene – vil ikke være nok til å trygge bærekraftige velferdstjenester på lang sikt, og det blir derfor de som er i inntektsgivende arbeid som må finansiere velferdsstaten. Enten må skattene økes, egenandelene opp eller så må det tenkes helt nytt!
En beregning gjort av Arbeids- og sosialdepartementet viser at dersom 10 000 flere kom i arbeid, og de forble i inntektsgivende arbeid i fem år, vil den samfunnsøkonomiske gevinsten være på vel 12 milliarder kroner!
Vegen fram for å hindre at stadig flere blir en del av dette «utenforskapet» er både lang og kronglete. Det satses stort på å hanke inn de som dropper ut av skolen. IA-avtalen skal få sykemeldte raskere tilbake i jobb, og pensjonsreformen lokker oss til å jobbe lenger. Spørsmålet er om dette er nok til å utnytte potensialet og få flere i jobb?
Ambisjonen om å få flere i inntektsgivende arbeid krever både nytenkning og felles innsats. Inkluderingsdugnaden ble lansert i Jeløya-plattformen og er et felles samfunnsoppdrag i offentlig og privat sektor for å få flere i jobb. Det klare målet er at 5 prosent av rekruttering i ordinære jobber i statlig sektor, skal være personer med «nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en».
Skal vi nå dette målet, er vi avhengig av at arbeidsgivere og tjenestemannsorganisasjoner i fellesskap er med på å gi personer med nedsatt arbeidsevne og hull i CV-en en sjanse til å vise hva de duger til. Den sentrale intensjonen med inkluderingsdugnaden er at statlige rekrutterende ledere og HR-miljøene vektlegger målene om integrering. Prioritering betyr som kjent å velge bort noe, – helt konkret betyr det at vi må være villig til å tilsette en som ellers ville havnet nederst i søknadsbunken eller gi ungdom med hull i CV-en en sjanse til å komme i jobb.
Dette vil kreve mye av oss alle, for samtidig som Vegvesenet står midt i omfattende endringer og våre bemanningsrammer reduseres, skal vi legge til rette for at personer med nedsatt arbeidsevne og hull i kompetansen får en mulighet til å gå inn i ordinære stillinger. Dette stiller store krav både til vilje og nytenkning fra kravstore ledere og målbevisste arbeidstakerorganisasjoner også i tida fremover!
La oss ikke glemme verdiene våre selv om vi står midt i omfattende endringer. La oss ta aktivt del i dugnaden!
LES OGSÅ: «Nye Veiers ville prioriteringer»
LES OGSÅ: «Sams vegadministrasjon: fra baksetet til førersetet»
LES OGSÅ: «Om å grue seg for å gå på jobb»
